Årets beste spill...musikk?

Dere må tro meg. Jeg hadde virkelig planer om å lage nok ei liste over årets beste spill, slik jeg gjorde i fjor, og årene før der. Men. Noen...ting, slik som, åh du vet, fulltidsjobb og spedbarn (i flertall!), opptar litt vel mye av tiden min. Og det hjelper heller ikke at utgivere kappes om å lansere flest og størst mulige spill disse ukene – som om verden kom til å ende i 2012. Oh wait...

Jeg har rett og slett ingen mulighet til å komme gjennom årets høstslipp og gjøre en rettferdig bedømmelse (overfor meg selv), med 30-40-50, kanskje til og med 100-timers lange spill på tapetet som Dark Souls, Assassin's Creed: Revelations, The Legend of Zelda: Skyward Sword, Elder Scrolls V: Skyrim, og så videre. Batman: Arkham City ble således rundet med et nødskrik!

(I fjor – litt av samme årsak, da masteroppgaven tok forrang – glemte jeg forsåvidt å få med Donkey Kong: Country Returns på min personlige GOTY-liste, da jeg først fikk spillt dette på vårparten i år. En graverende feil. Dette Wii-plattformspillet er et av mine absolutte all time highs).

Så derfor, en vri.

Jeg tar meg i å høre mer og mer på spillmusikk eller spillrelatere toner for tiden, orkestral så vel som annet. Årsaken er litt uklar. Men det er kanskje noe med konnotasjonene disse låtene frembringer, at jeg assosierer dem med en eller annen nostalgisk eller storartet spillopplevelse – liten som stor.

Følgende ti-ish punkter er da ei liste (i ingen spesiell rekkefølge) over de mest minneverdige spillmusikk- og spillrelaterte musikkopplevelser jeg har hatt fra året som har gått, med vedlagte utdrag fra de selvsamme opplevelsene:

#1: «Gerudo Valley» orkestral versjon fra The Legend of Zelda 25th Anniversary Symphony

Det bor en Nintendo-fanboy i oss alle. Og det er vel de færreste av oss som ikke har vært borti LoZ: Ocarina of Time – ikke minst med tanke på den mesterlige 3DS-remake'en som kom i sommer. På mange måter er det dette spillet som for alvor satte i gang min lidenskap for TV-spill. For meg personlig har det imidlertid nesten blitt Zelda-overdose i år, både på grunn av remake'en, men også fordi jeg satte meg fore å endelig runde Twilight Princess i forkant av årets utgivelse, Skyward Sword.

Sammen med sistnevnte fulgte det med på kjøpet en CD med utdrag(?) av LoZ 25th Anniversary Symphony i forbindelse med tjuefemårsjubileet til spillserien. Et av sporene på denne CDen skiller seg ut i positiv forstand. Det er nemlig en orkestral versjon av det kjente midi-temaet fra Gerudo Valley i det selvsamme Ocarina of Time. Og det kan mildt sagt beskrives som storslagent.

Det starter med intense strykere, som tatt ut av Hans Zimmers Inception-soundtrack, og går over i en blåserekke-sonate som vasker gulvet med John Williams' Star Wars-toner og alt hva Ringenes Herre-musikken noensinne har kunnet by på. Dette konsertsporet – spill det på full guffe – fremstår som en slepen diamant, da det avdekker det storartete som alltid ligger og bobler under overflaten i denne fantastiske spillserien.



#2: «Setting Sail, Coming Home» fra Bastion

Katharsis i spillformat? Det er ikke mange spillomtaler jeg har fått skrevet i løpet året som har gått, men én av disse stikker seg ganske klart ut. I etterkant av den grufulle hendelsen i sommer prøvde jeg rømme unna alle vitneutsagnene, alt mediaoppstyret, all rikssynsing og dets like. Det ble bare så altfor meget. Jeg fant en “safe haven” i TV-spill, men selv der (selv om det høres aldri så banalt ut) ble jeg innhentet av situasjonens alvor.

Én ting er Bastions tematikk og narrative grep, men det er i tillegg en temmelig fantastisk musikalsk reise også. Og når teppet faller, mens rulletekstene farer over skjermbildet, spilles denne delvis ironiske låta; en slags halvveis synkron kanon av en mannlig og en kvinnelig vokalist som utbasunerer et budskap (igjen, et temmelig banalt sådan, men likevel sannferdig), som talte rett til meg. Som krevde at jeg måtte stirre grufullhetene i hvitøyet, og fikk meg til å forstå at den eneste måten å komme videre på var å konfrontere situasjonen “head on” og ta stilling til min egen “veggbygging”:

«Eyes open wide/feel your heart and it's glowing/I'm welcome home, sweet home. (I dig my hole you build a wall/I dig my hole you build a wall/One day that wall is gonna fall).»



#3: «Dark Flute» fra Superbrothers: Sword & Sworcery EP

2011 er virkelig indiespillenes år (se bare på det månedlige oppkommet av Humble Bundles). En av de bedre representantene for dette er iOS-spillet Sworcery, som tok både Apples plattform og Twitter med storm da det kom ut tidligere i år. Jeg spilte spillet i én sitting (og søvnløs natt), hvor det slo meg at dette først og fremst er et utrolig smart, forseggjort, og iblant hysterisk morsomt kjærlighetsbrev til favorittmediet mitt.

Det er vanskelig å velge bare ei låt fra det fabelaktige lydsporet til Jim Guthrie (en digital 8-bits svirebror til Dylans favoritt-folkesanger mer enn i bare navnet), men førstesporet på den ironisk navngitte EP'en (ironisk fordi det er mer som en “Long Play” å regne for) setter an den helt spesielle stemningen – tidvis superpretensiøs og hipsteraktig – til denne bergtagende, audiovisuelle pastisjen.

Det sies at det kun er i indiespillene at vi ser den virkelige innovasjonen i spillmediet idag. Likeså er sant for musikksporene, selv om det ofte bare handler om å tweak'e nostalgi. Med ingenting annet enn MTV Music Generator og ei Dual Shock-stikke.



#4 «Iron» av Woodkid fra Assassin's Creed: Revelations E3-trailer

Assassin's Creed-spillene, for mange denne konsollgenerasjonens yndlingsspillserie, gjør seg ofte flid med sine såkalte «reveal»-trailere. I en variant av disse, har kombinasjon av rytmisk øremassasje med innhold – galant parkourhopping gjennom arkitektonisk snop ispedd saftige og tilfredsstillende snikmord i slow motion galore! – skapt en Sergej Eisenstein-aktig kontrapunktisk, audiovisuell opplevelse, som i mine øyne svøper spillserien i en form for “coolness” den ikke alltid klarer å levere på i spillformat. Ta for eksempel Assassin's Creed II-traileren, med musikk fra Justice eller Unkles «Burn My Shadow Away» fra Assassin's Creed: Brotherhood.

Men jeg digger spillene likevel. La det ikke være noen tvil om det. De musikalske innslagene har i enkelte tilfeller også kickstartet flere musikalske karrierer, slik som DJ Shadow med «Lonely Souls», og sist nå Woodkid, som med sin «Iron» opplevde en oppblomstring uten like i etterkant av visningen av Assassin's Creed: Revelations' E3-trailer i sommer. Se og nyt originalen her. Jeg anbefaler forøvrig musikerens Iron EP, som ligger ute på Spotify.



(En liten apropos: Vi vet alle hvordan gamere liker å legge ut fanmade-trailere med sin egen favorittmusikk lagt oppå den originale lydsporet. Vanligvis, med noen unntak, er dette ganske tarurig sorti, hvor alle benytter den derre overbrukte Kung Fu-låta fra The Matrix eller noe lignende.

«Mind Heist» av Zack Hemsey, fra filmtraileren til tungt dataspillinspirerte Inception, virker å være den nye “putt mitt spill til denne musikken, og det vil se kult ut,” og det verste er at det i tilfellet Assassin's Creed: Revelations, i mine øyne, faktisk ser steike tøft ut. Det har kanskje mest å gjøre med at jeg synes musikken i seg selv er utrolig stilig – den er, tro det eller ei, laget helt og fullt elektronisk – samtidig med at jeg liker den langt bedre enn det meste fra Hans Zimmers originale Inception-soundtrack.

Only goes to show: Noe musikk er kun laget for å bygge forventning. Og gjør det jævla bra).



#5 «Short Change Hero» av The Heavy fra Batman: Arkham City trailer

Hvem hadde trodd at Batman var såpass funky? Frank Miller-uttalelser til side (“no place for no better man/no place for no hero“ in-fucking-deed), er Batman min absolutte favorittfigur fra tegneseriemediet. Det er nettopp fordi han er like psykotisk som sine erkerivaler, en sosiopatisk playbillionær med vigilante-driv, at han har endeløs mer psykologisk dybde enn “prettyboy, allround good guy and boring piece of alien trash” Supermann.

Og Batman: Arkham City er tidenes beste forsøk på å bringe dette universet til spillmediet...bortsett fra at Batmans psykologiske dybde – det som i mine øyne gjør tegneseriefiguren interessant – er helt borte. Kevin Conroy, årelang stemmelegger til Batman: The Animated Show, gir i mine øyne en helt utrolig døll dimensjon til superhelten (bortsett fra dette ene friske eksemplet fra forgjengeren Batman: Arkham Asylum, 1:45 uti videoen. Mer av det, takk!).

Så nok en gang har vi en trailer som prøver å bringe dette delvis falske budskapet, denne forventningen, om at vi endelig skal få gå i Batmans fotspor som den antihelten han egentlig er. Og det får vi ikke. Men det slår meg nå, mens jeg sitter her og skriver disse ordene, at, jo, OK, kanskje. Hvis du tar slutten på spillet i betraktning, uten at jeg skal spolere den her, så kanskje kan det hende at du ser på denne traileren med nye øyne. This ain't no place for no hero? Nei, kanskje ikke. Låta, imidlertid, er fet som fy. Lytt til originalen her.



#6 «Dragonborn Theme» fra The Elder Scrolls V: Skyrim

Først var det Muammar Gaddafi som snakket svensk. Så hyrte sannelig Bethesda inn et svensk mannskor for å synge inn det storslagne nye kapitlet i rollespillserien The Elder Scrolls. Her snakker vi internett-meme på høyde med Der Untergang.

Skyrim er for svært. Det er World of Warcraft for enspillere. Det er heller ikke så aldeles pent på min Xbox, og jeg har derfor besluttet å bite i det sure/søte eplet og endelig bli PC-gamer også (om jeg av den grunn får mer tid til å spille det er en annen sak). For på PC ser Skyrim helt fantastisk ut. Og det orkestrale akkompagnementet likeså. Helt, helt fantastisk vakkert. Jeg unner dere derfor å høre originalen fra overnevnte lydspor, i tillegg til Epic Ostkaka! under.



#7 «Turret Wife Serenade» fra Portal 2

Snakker vi årets easter egg? Portal 2 kom og gikk (mange har glemt at det kom ut i år!), og levde opp til forventningene mine på millimeteren. Kan hende det er årets spill for meg – det vet jeg, som sagt, ikke sikkert for en gang uti, oh..2013? Jeg risikerte liv og lemmer, og en potensiell masteroppgave for å runde dette spillet. Jeg hadde en mesterlig flerspilleropplevelse som på grunn av manglende headset tok form som et uhyre minneverdig pantomimeteater (takk, Rune!). Jeg leste lange dybdeintervjuer med utvikler Valve, og oppsøkte YouTube for å finne alle hemmelige achievements og easter eggs.

Og da fant jeg denne perlen her. Under kan du se hvordan du snubler over et knippe turrets som synger en utrolig fengende, syntetisk turret-serenade. Portal 2-fantast som jeg var, ble den raskt den svært så unike mobilringetonen min, og jeg hører den daglig. Du kan selv eie denne fantastiske ringetonen ved å laste ned det offisielle soundtracket her. Låten kan du høre i sin helhet her.

Tenker du kjøpe julegave til meg, ønsker jeg meg, selvfølgelig, denne!



#8 «Main Theme» fra L.A. Noire

Uff, Team Bondi. Synd og skam at det skulle bli et slikt kjip ettermæle til dette stilfulle, film noir-pregede spillet – ett av de få jeg har 100%-rundet i år.

Musikken, spesielt i kanskje den stiligste menyskjermen jeg har sett i 2011; der en Studbakers lyskastere skaper lange skygger langs en regntung bakgate i et kornete, monokromatisk tablå; og en fedora-kledd herremann bøyer seg over et lik med en penn og ei notisblokk; mens på den perspektiverte skriften på veggen kan der leses “New Game,” “Load Game,” “Continue,” ... musikken er som balsam og kremfløte ispedd femti lag “smoooooth.”

Detective Phelps, come back to me!



#9 «Trailer Theme» fra Dead Island av Giles Lamb (ikke Ólafur Arnalds!!)

Lurt! Hjerte smerte! Men, o' så vakkert. Prisen for årets mest misvisende trailer går glatt til utvikler Techland. Den fikk en hel underholdningsverden til å stoppe opp – filmindustrien var de som fikk de største ereksjonene – og gav en internasjonal pangstart til den undervurderte, islandske artisten Ólafur Arnalds på grunn av et feilaktig rykte. Ingen skade i dét!

Vi visste selvfølgelig at det var for godt til å være sant. Vi forberedte oss på skuffelsen som måtte komme. Vi tok femten tonn salt, og likevel levde ikke det ferdige spillet opp til selv de ytterst minimale forventningene våre.

Istedet har vi fått tidenes eksempel på “what could have been,” ispedd klavertoner som er svidd inn på hjernebarken vår.



#10 «Rapunzel Theme» fra Catherine

Takk skal du faen meg ha, Jon Cato. En anekdote: På disse spillquiz'ene som arrangeres på utestedet Tilt her i hovedstaden, har quiz-mesterne – som også dobler som DJ'er – en tendens til å spille spillmusikk med ei setliste som alltid inneholder to-tre av de samme spillmusikklåtene. En av disse er blant annet klassiske «Snake Eater» fra Metal Gear Solid 3. Denne låta fra Catherine er et annet eksempel på det samme.

Det tok meg tre quiz-kvelder (give or take) med uhorvelig irritasjon fordi jeg ikke klarte å kjenne igjen disse tonene. Ved siden av gjenkjenningsfaktoren hadde låta også en helt ufattelig evne til å sette seg på hjernen min. Og den er ikke spesielt lite plagsomt. Det merkelig var at jeg også assosierte låta med å sitte rive-ut-håret-fast på et eller annet nivå. Jeg skylder på denne frustrasjonen for de få kveldene mitt quiz-lag, Tøyen Über Alles (ikke spør) gjorde det ganske dårlig. Neida. Joda.

Etterhvert måtte jeg krype til korset og spørre DJ Jon Cato hvor pokker låta var ifra. Han gav meg et megetsigende blikk av type “te conozco bacalao, aunque vengas disfrazao” og svarte meg. Selvføgelig, det var «Rapunzel Theme» fra fantastiske Catherine; fra arkadespillet inni selve spillet, som Vincent øver seg på forut for saue- og demonmarerittene om utroskap (ikke spør om det heller).

Så ja, hvis du vil høre årets-på-hjernen-låt, trykk på Play under. Du er herved advart.



Bonus round!

Det er generelt mye bra spillmusikk å oppdrive for tiden, også blant de store (og små!) titlenes soundtracks. Den beste samlingen jeg imidlertid har hørt i år, en slags mixtape om du vil, stammer fra det halvveis gode bilspillet Driver: San Francisco. Og om du ikke har selve spillet for hånda, kan du lytte til all musikken på Spotify her. God jul!