Jadda. Da var oppgaven endelig levert. Tiden flyr når en har det gøy, hva? *host, hark pes*
Men endelig. Er. Jeg. FERDIG! For pokker. Og det feirer jeg med tre splitter nye blogginnlegg på rappen. Del én er kanskje litt tørt og kjedelig, og mest for meg selv (er ikke alle innlegg på personlige blogger egentlig det?), men nummer to og tre går mer på selve prosessen på oppløpssida, og alle de tinga en gjør for å ikke bli gal mens en sitter sju timer om dagen – i snitt – med lap-top'en på fanget.
(Følgende er ikke så mye ment til andre, nye masterstudenter som det er ment til meg selv, og min egen post-masterterapi. Men, skulle du mot all formodning få noe ut av det: Supert, full pupp, and all that jazz).
Her er en kjensgjerning som du sikkert kommer til å høre fra professorer, veiledere, seminarledere og emneansvarlige allerede fra dag én, som du sikkert kommer til å ignorere (bevisst eller ikke) og som du sikkert bare kan erfare selv før du innser hvor ekstremt riktig og viktig det er: Begynn å skrive fra dag én.
Ikke for å bli tidligst mulig ferdig (selv om det også kan være en begrunnelse eller motivator). Nei, begynn å skriv fra dag én fordi det er det som gjør selve teksten bra.
Research er ikke så himla viktig – ikke blant fagene på humaniora i hvert fall (nå banner jeg i kirka, men det får så heller være!) – og det kommer du tidsnok over uansett. Det vanskeligste, det absolutt mest krevende, er å skrive en lang oppbyggelig tekst som henger på greip; som har gode overganger; som på logisk vis bygger opp argumentasjonen; som kontinuerlig underbygger den selvsamme argumentasjonen; og som oppsummerer argumentasjonen på en lettfattelig måte - ikke minst som er behagelig å lese!
Hvis du bare fokuserer på research – hvis du bare nikker og smiler til professorer, veiledere, seminarledere og emneansvarlige og LIKEVEL setter deg på lesesalen fra dag én – vil du se, slik som meg, at halvannet år går bort bare til å samle altfor mye info, sitater, referanser og små idiotiske anekdoter som i de fleste tilfeller ikke bringer noe spesielt til teksten, og som mest sannsynlig – når du sitter et par uker fra levering – havner i dass uansett. Etter endt Bachelorgrad sitter du diskutabelt på det mest relevante verktøyet, de mest relevante begrepene og – i mange tilfeller – peil nok om potensielle analyseobjekter. Hvis ikke, plukker du det opp av de obligatoriske researchemnene (protip: velg relevante researchemner).
Nei, jobb med teksten, fordi det blir svært lett synlig når oppgaven er et lappeverk av gode ideer med dårlig utførelse. Jeg vet ikke hvordan du legger opp ditt studieløp, jeg vet hvor ikke lett det er for deg å bare sette deg ned å skrive (det var ikke noe lett for meg, frilansjournalistisk erfaring til tross), men for all del gjør deg opp tanker om et tekstfundament, en modell, eller en plan om hvordan argumentasjonen skal bygges opp.
Om du er klar over hva du kommer til å konkludere med før du begynner å fylle fundamentet ditt med argumenter, påstander, og analyser, desto bedre. Men å få det hele til å henge på greip, det er ofte problemet. Jeg må ærlig innrømme at jeg (kanskje) gav opp (nei, jeg er ikke sikker) og håper at eventuelle logiske brister i argumentasjonen min blir oppfattet som “hmm, dette går litt over hodet på meg,” og ikke gjennomskues (hvis vedkommende som leser dette blogginnlegget er min sensor: nei, jeg mener egentlig ikke det jeg skriver her, men du skjønner hvor jeg vil).
Poenget er at hadde jeg kunne gjort alt om igjen, ville jeg 1) Blitt ferdig mye tidligere… neida. Men altså 1) Begynt å jobbe med teksten først, 2) Droppa 90 % av, eller, ok, 80 % av researcharbeidet, og 3) Blitt ferdig mye tidligere (hah!)
Du ser, studenten som sier “skal bare lese denne boka først,” “må bare sjekke disse nettsidene og intervjuene før jeg begynner,” og “kanskje lurt å lese analyseobjektet en fjerde gang,” innser ikke at dette researcharbeidet – helt sikkert gjort med gode intensjoner – stjeler tid og energi! Boka tar fort en uke eller to å lese, og kanskje du må tilbake nok ei uke senere fordi du ikke tok notater og skrev av akutelle sitater i første omgang! Nettsidene viser seg å multipliseres fra dag til dag, og det er bokstavelig talt ingen ende på dem! Og analyseobjektet i seg selv tar jo en stund å nærlese – men det burde holde med én eller to ganger! Alle detaljene du rasker med deg ved tredje og fjerdegangslesing får du uansett ikke plass til å inkorporere i analysen.
Som denne greia under her. Jeg brukte kanskje to-tre uker til sammen til å lese meg opp på fenomenet “Fearful Symmetry” i kapittel 5 av Watchmen. Flere dyptpøyende analyser i både fagbøker, andre masteroppgave, internettartikler og alskens andre kilder. Jeg brukte kanskje ei uke til på å sortere alt stoffet i et dokument, og enda en uke på å skrive et utkast til et to-tre siders segment av en analyse som fortsatt bare var en abstrakt del av tankene mine (ok, så jobbet jeg litt sakte forut for master crunch time, men du skjønner). Og hvorfor kutta jeg det bort? Fordi det ikke hang på greip med resten av teksten. Det ble bare fyll, og i en 80-90 siders mastertekst har du virkelig ikke plass til fyll. Atpåtil fyll som ikke spiller noen rolle for resten av argumentasjonen. (Fake edit, sånn i tilfelle du faktisk leser oppgaven: Det havna faktisk opp på fotnotesøppeldynga – du vet, fotnoter som i all sannhet kan kuttes).
Du synes kanskje det er pretensiøst og nedlatende av meg å fremstå som besserwisser ved veis ende i masterarbeidet. Men i ettepåklokskapens navn: Jeg er besserwisser med erfaring. For all del, ignorer meg som du ignorerer professorene, veilederne, seminarlederne og emneansvarlige. Bare vit at det å sette seg på lesesalen fra dag én – i naivt og pliktskyldig reserachøyemed – er den største bjørnetjenesten du kan gjøre mot deg selv.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar