Blikkfang: Duncan the Wonder Dog

HVORDAN VILLE ET samfunn sett ut dersom våre husdyr og deres slektninger i naturen kunne snakke? Dersom dyreaktivisme ledes av dyr som selv står på barrikadene for mer, ehm, humane rettigheter og likeverd? Det har eksistert tegneserier med snakkende, humoristiske dyr før, men Duncan er et helt annet beist. Romanen er en seriøs meditasjon om forholdet mellom mennesket og dyrene. Dette innebærer et mer komplekst forhold mellom dyrene og deres eiere, ikke minst mer forstyrrende slaktehus som kanskje står leseren nærmere enn Kurt Vonneguts. Selv om romanen ikke er eksplisitt i sine analogier til slaveri, borgerrettigheter og folkemord, er denne tematikken likevel lett å lese mellom linjene.

FIGURGALLERIET I DUNCAN består av et unormalt høyt antall individer som bare siver inn og ut av romanen én gang, for så aldri å bli sett igjen. Blant de gjentakende figurene finner vi imidlertid et firkløver av både dyr og mennesker. Voltaire er en lynende intelligent gibbon (haleløs ape) som krever – og får – politisk og økonomisk innflytelse i Washington. Han må hanskes med den arrogante byråkraten Vollmann, som svært gjerne ser imellom fingrene på dyrerettigheter for lettvinte løsninger på politiske problemstillinger. Disse dukker blant annet opp i form av Pompeeii, en ultravoldelig psykopatisk ape med et svulmende menneskehat, som sprenger et universitetsbibliotek i California til himmels. Hun blir jaktet på av Jack, en bitter og apatisk etterforsker som får ansvaret for å spore opp terroristnettverket.

BOKA BEGYNNER IMIDLERTID ikke med bomben, men med en annen ikonisk form for vold: En boksekamp (som tok sted i virkeligheten) mellom Rocky Marciano og Ezzard Charles. Den er ment å være et slags metafor på forskjellen mellom vår verden og dyrenes, og hvordan begge er systematisk hyklersk i sitt forhold til vold. Reglene i boksing – lik krigføring – gir nemlig en slags følelse av sivilisert orden (i motsetning til tilfeldig ondskap), for hele denne udiskutabelt brutale atferden. “Brutal, men profesjonell,” kan vi høre fra bokseringens radiokommentator. Det beskriver vår rase på en prikk. Vi er naturens konge, og resten av dyrene betaler dyrt for det.

OMFANGET OG AMBISJONSNIVÅET til tegneserien kan minne om Katsuhiro Otomos manga Akira (forfatter Adam Hines har satt av 25 år av sitt kommende liv til å fullføre tegneseriens 2600 sider); mens stilen, komposisjonen, den billedlige mosaikken og generelle leserytmen får tankene lett over på Chris Wares Jimmy Corrigan. Figurtegningene kan også være av en lignende, animasjonsaktig “barnslig” stil som de to overnevnte, mens bakgrunnene er vakre, fotorealistiske landskap du gjerne kunne hengt på veggen. Paneldesignet virker inspirert av matematisk prinsipper, og kan derfor oppleves noe klinisk og tung av leseren. Blandingen av forskjellige illustrasjonsteknikker (som fotocollage, avisutklipp, diverse tekstsfragmenter, kart, diagrammer, tøy og tegning) gir en rik dybde og tekstur til fortellingen selv om tegneserien utelukkende er i gråtoner.

FORTELLINGEN ER RIK på nyanser, og beveger seg hypping og elliptisk mellom menneskenes verden og dyrenes uten å gi leseren noen enkel “fast grunn” å stå på. Den sentrale fortellingen blir ofte avbrutt av små (i mine øyne praktfulle) øyeblikk som inkluderer parabler, stilvariasjoner og lange tekstblokker der fokus er mer rettet på filosofisk argumentasjon vis-a-vis romanes tematikk enn dets åpenbare plott. Spesielt husdyrepisodene, med katten Polly og hunden Bundle, virker å være nærmere romanens hjerte enn “hovedfortellingen.” Hines lar de minste øyeblikkene få emosjonelt mest plass, som der en trane nekter å fiske gratis for sin arbeidsgiver – mao. null utbytte av fangsten – og begrunner det med at “jeg ønsker... jeg ønsker å spise i dag.” Noen sidehistoriene kan være komiske avbrekk, mens andre er som tatt ut av en skrekkfilm. Imidlertid blir det kanskje litt for mange av disse sekvensene, og det har en tendens til å stykke opp leseropplevelsen noe. Hines benytter seg ellers av et usedvanlig godt og rikt språk – både skriftlig så vel som visuelt – og virker å være en ettertenksom og nøye ordkunstner milevis unna det vi vanligvis forventer oss selv av tegneseriemediets mestere.

TIL SYVENDE OG SIST ender likevel ikke Duncan opp med å bare bli en polemikk for å behandle dyr bedre. Romanen er et studie i empati og filtrerer ut tankevekkende perspektiv på livet – menneskene som vel som dyrenes. Spørsmålet romanen stiller (et jævlig godt et sådan) er ikke bare “hvor grufullt hadde det ikke vært om verden vår hadde sett slik ut?” men også “hva hvis den allerede gjør det?”

Dunca ble kåret av USAs største tegneserieportal, Comics Alliance som fjorårets beste, amerikanske tegneserie. Hines' tegneserien er en av samtidens viktigste i sitt slag innenfor mediet, og oppnår muligens like store ringvirkninger som Art Spiegelmans Maus eller Joe Saccos Palestine da den bryter genrekonvensjoner og –forventninger for å si noe virkelig og sant om menneskets tilstand.

Tegneserien kan for øvrig i et kort tidsrom leses i sin helhet på denne nettsiden (med forfatterens velsignelse). Hva venter du på?

Duncan the Wonder Dog er en tegneserieroman – det første av i alt ni volum. Tegneserien omhandler realistiske relasjoner mellom mennesker og snakkende dyr, og den første boken er en introduksjon til romanens univers og seriens hovedpersoner. Konsekvensene av menneskenes voldelig behandling av dyrene blir tatt opp på et intellektuelt og metafysisk nivå, og kombinerer emosjonell dybde og narrativ kompleksitet passende for ungdom eller voksne. Romanen er skrevet og tegnet av 26 år gamle Adam Hines fra Chicago, som ikke har noen formell utdannelse innen mediet. Duncan er hans første roman.